Gresskar, slekt i gresskarfamilien. 15 arter, sterkt grenete planter med håndlappede blad og grenete slyngtråder. Blomstene er store og gule, og fruktene kan bli meget store og av ulike former. De sortene som dyrkes i Norge, hører til artene mandelgresskar eller kjempegresskar eller krysninger mellom dem.

Mandelgresskar, C. pepo, brukes bl.a. til sylting. Grønnsaken vi i Norge kaller squash, tilhører oftest denne arten. Mandelgresskar kan ha merkelig formete og fargete frukter som brukes i dekorasjoner, da under navnet pyntegresskar. Varianten spagettigresskar har fruktkjøtt som deler seg i spagettilignende tråder ved koking.

Kjempegresskar, C. maxima, er runde, ofte med litt flattrykt topp og bunn, og kan bli svært store. De veier rundt 5 kg, men det arrangeres gjerne konkurranser blant dyrkere som kårer det største kjempegresskaret. Vekt på opptil 500 kg er registrert. Uthult skall av kjempegresskar er en velkjent Halloween-dekorasjon.

Det pæreformede muskatgresskaret, C. moschata, dyrkes ikke i Norge, men er viktig i Mellom-Amerika.

De oljeholdige gresskarfrøene er næringsrike og spises i enkelte land, gjerne tørket og ristet. Det kan også utvinnes en god matolje av frøene. Næringsinnholdet i fruktkjøttet er lavt, omtrent som i agurk, men med et relativt høyt innhold av β-karoten (3100 μg/100 g). Fruktkjøttet brukes syltet, kokt eller stekt.

Gresskar er påvist dyrket 2000 år f.Kr. i Sør-Amerika, hvor de etter alt å dømme har hatt sin opprinnelse. I 1542 er gresskardyrking omtalt i Europa. I Norge spiller gresskar svært liten rolle som salgskultur. Gresskar krever varm og lang sommer og rikelig tilgang på næring og vann. De tåler ikke frost.